Kvalitet og skolekonsertordningen

Hva er kvalitet? Og særlig, hva er kvalitet i en konsert? Vanligvis opplever vi konserter i en offentlig, kommersiell sammenheng. Der diskuterer vi konsertkvalitet, men som oftest snakker vi egentlig om individuelle musikkpreferanser og innfridde forventninger – fordi det er dette det kommersielle konsertmarked handler om. Vi kjøper billetter til det vi vet hva er fra før, opplever en konsert som vi har konkrete forventninger til, og vurderer kvalitet ut i fra den grad disse forventningene blir innfridd. Oppsøkende konserterOppsøkende skolekonserter for barn og unge derimot, har ikke disse samme kvalitetsmessige forutsetninger og krever en annen kvalitetstanke. Til disse konsertene er det ingen som har kjøpt billett, og publikumsforventningene er ofte prisgitt skolens interne informasjonsrutiner og lærerens musikkunnskap. Elevene kjenner som regel ikke artisten, men de kjenner hverandre. Elevene har et eget sosialt hierarki og en felles identitet utenom konserten som skaper en særskilt publikumsdynamikk. Oppsøkende konserter handler mer om en førstegangsreise og det å vekke musikalsk nysgjerrighet, enn å få servert det som man kjenner fra før.

Hvorfor gjør vi dette?

Enhver diskusjon av kvalitet må begynne med hvorfor vi holder på i det hele tatt. Hva vil vi med konserter i skolen? Skolekonserter er et kunstnerisk fristed. Vi skal ikke selge noe. Vi skal ikke lære bort noe (vi lager ikke konserter om trygg trafikk, selv om disse har sin plass og funksjon). Vi tar ikke sikte på et underholdningstilbud (selv om konsertene kan være underholdende, de som jeg husker best har en mer sjelsettende karakter). Vi skal ikke utvikle et fremtidig publikum – barn er et publikum, og vi skal forholde oss til dem her og nå, på deres egne premisser.

Det er uverdig å skape en dobbelstandard når det gjelder konserter for voksne og konserter for barn. Vi lager ikke opera for at perlekjededamene skal slutte med valium! Hvorfor i all verden skal vi lage konserter for barn som skal noe annet enn å vise musikkens uendelige univers? Vi vil presentere den konserten vårt publikum ikke visste at de ønsket deg.

Vi arbeider med det eneste konsertformat som finnes hvor vi kan ha fantastiske musikere, flott musikk og samspill i verdensklasse - og fortsatt ende opp med en elendig konsertopplevelse fordi den ikke kommuniserer godt nok med sin målgruppe. Estetisk ekstremsport? Ja. Fallhøyde? Absolutt. Behov for kvalitetssikring? Nå snakker vi.

Kvalitet ligger i konteksten

Folk som jobber med kvalitetsbegrepet på heltid bruker uttrykket rett kvalitet. Dette defineres som: Helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov. (International Organisation og Standardisation, ISO 9000). Ifølge dette er kvalitet situasjonsbetont og avhengig av sammenheng. Dette gjelder også konserter for barn og unge.

En god musiker er kun god i en viss sammenheng. Årsaken til at vi har musikkprodusenter i skolekonsertordningen er nettopp for å finne, eller skape den sammenhengen musikerne kan bli gode i. Det er også slik at en konsert er et fysisk møte mellom barna, musikere og musikken. Forskjellige skoler og læringsmiljøer setter sitt eget preg på disse møtene. En konsert med pakistansk musikk er én type opplevelse for Fjell skole i Drammen, og en annen 14 dager senere på besøk hos en grendeskole i Hallingdal.

 

Som et produksjonsnettverk er skolekonsertordningen selvfølgelig opptatt av den performative kvaliteten våre produksjoner holder. Vi vurderer denne kvaliteten i et nasjonalt programråd sammensatt av produsenter fra fylkene og fra Rikskonsertene, erfarne turnéutøvere og lærere. Rådet bruker Ønskekvistmodellen som dialogmodell for å styre evalueringen. Ønskekvistmodellen spisser vurderingsdialogen inn mot programmets kunstneriske og formidlingsmessige vilje, musikalske og formidlingsmessige ferdigheter, og relevanse i forhold til målgruppen.

Performativ kvalitet

Jørn Langstads kulturforskning ved Universitetet i Aarhus legger fram følgende påstander om kvalitet i performativ kunst. Det er:

- Båret av engasjement, ikke av likegyldighet
- Basert på utfoldelse av kunstnerisk talent og særlig kunstneriske evner, ikke overlatt til tilfeldighet
- Rører dagens mennesker og problemstillinger, ikke utilgjengelig eller tilbakeskuende.
- Og har, eller påføres, relevanse i formidlingsøyeblikket.
 - Langsted, Hannah og Larsen 2005

En prosess med mange ledd

Men kvalitetstanken er ikke begrenset til det performative. Vi kan produsere bra konsertprogram, men denne kvaliteten blir ikke oppfattet av vårt publikum hvis ikke distribusjon er forutsigbar og pålitelig. Og selv med god produksjon og distribusjon er vi avhengig av en mottakelse som skaper forventninger, og å møte et skolemiljø som utløser det beste i konsertopplevelsen. Det er mange ledd i prosessen, og risiko for at noen av programmets gode egenskaper blir borte underveis gjør den sårbar. Hvert eneste av disse kvalitetsledd er i seg selv avgjørende for hvordan musikken møter vårt publikum.

Interessenter

Det er mange interessenter rundt skolekonsertene. Alle har litt forskjellig fokus ut ifra hvor de står. Noen vektlegger kunstuttrykket, andre har et større ansvar for, og dermed større fokus på programmering, distribusjon eller administrasjon av tilbudet. Andre er mest opptatt av opplevelsens virkning på elevens egenutvikling. Noen ser eleven, mens andre ser barna. Alle interessentene har en blanding av felles og særskilte suksesskriterier som hører til deres ståsted - og alle har rett. Dette forutsetter at vi har en felles forståelse av kvalitetsbegrepet og et tett samarbeid for å sikre kvaliteten.

Balansegangen

Det å se på alle disse interessentene og deres suksesskriterier i en balansert helhet, må bli vårt felles utgangspunkt for å kunne diskutere kvalitet. En ellers flott forestilling uten relevans for målgruppen mangler denne type balanse. Det gjør også det lettfattelige og underholdende program som spiller rått på barnas preferanser, men ikke representerer noe nytt som kunstuttrykk eller gir rom for lytternes vekst. Eller det konsertprogram som er så overlesset med virkemidler for å ”sikre” formidlingen at lytteopplevelsen (og dermed musikken som kunstnerisk hovedpoeng) blir borte. Det kan bli bra det, men det blir allikevel noe annet en den konsertopplevelsen vi skulle lage i utgangspunktet. For å kunne få øye på denne helheten (og denne balansen), må vi snakke med alle interessentene: barn, musikere, produsenter, lærere, turnéadministrasjoner, skoler og andre. Rikskonsertene har sitt programråd, men gjennomfører også konsertbesøk med produsentene, dialoggrupper for musikere, referanseskoleprosjekter og parametriske utspørringer av elever, lærere og skoler for å sikre at våre evalueringsprosesser har både pålitelighet og troverdighet. Men hvordan spør vi? Hvordan analyserer vi de svarene vi får? Hva gjør vi med den kunnskapen vi får fra denne prosessen?

Barnas opplevelse

Til syvende og sist er det barnas opplevelse som er fokuset på vårt kvalitetsarbeid. Men hvordan måler vi kvaliteten av deres opplevelse?

- Når det ”å like” kun er én av et mangfold av følelsesmessige reaksjoner man kan ha til musikk.
- Når klapping i takt er klisjé
- Når det ikke er vanskelig å få barn til å le eller rope høyt
- Når applaus er forventet kutyme
- Når skolen ellers handler om at barn skal gi de voksne et ”riktig” svar
- Når barn mangler et nyansert språk for å kunne beskrive og dele deres egne lytteopplevelser?
- Når kvalitetsopplevelsen henger sammen med forventninger. Det er advent som gjør julaften stor, men hvordan kan vi kommunisere direkte med elevene for å skape forventninger i forkant av konserten?

De gode nyhetene er at vi kan hjelpe barn til å reflektere og til å tilegne seg et beskrivende språk. Musikkforskning på dette feltet har pågått siden 1930-tallet, og en av verdens fremste kompetanser innen feltet, er ikke lenger unna enn Sverige - Patrik Juslin ved Universitet i Uppsala. Det finnes metodikk for å utvikle lytteegenskapene hos barn, og vi jobber med to prosjekter for å tilpasse denne metodikken for norske forhold. Vi har pålitelige dialogmetoder for å snakke med barn om hva de opplever. Teatersentrum i Danmark har gjort dette mye, og i Norge har barneombudet en særskilt kompetanse om dialogmodeller for å få barn i tale. Rikskonsertenes samarbeidsprosjekt med Østfold fylkeskommune og DKS-Oslo har gitt oss viktig informasjon om hvordan kommunikasjon med skolene fungerer i praksis. Studier innen musikkpsykologi og musikksosiologi gir oss innsikt i publikumsatferd under en konsert, og bedre mulighet til å tolke responsen. Men mer FoU-arbeid trengs for å sikre vår viten om konsertopplevelsen. Kvalitet er en for viktig sak til oss å synes noe om. Vi må vite.

Alt dette er komplisert og ikke gjort i en håndvending, men det er heller ikke umulig hvis vi er i stand til å dra lasset sammen. Men det forplikter til en systematisk dialog og samhandling for å definere og forbedre vårt arbeid med opplevelseskvalitet og kvalitetssikring.

Opplevelseskvalitet er ikke én definisjon vi kan dømme etter. Det er heller en prosess formet ved en definering av ønskede kriterier. Kvalitet handler om hva som er godt nok, hva det er godt nok til, og for hvem. Men en kvalitetsvurdering er ikke mye verdt, hvis det ikke brukes systematisk for å skape forbedringer.

Kvalitetssikring handler om en vurdering om nåværende kvalitet, og en systematisk prosess for å gjøre ting bedre. Skolekonsertordningens kompetansetiltak som FoU-arbeid, regionssamlinger, nasjonal fagsamling og produksjonshåndboka på nett, fører kunnskapen fra kvalitetsarbeidet tilbake til vårt produksjonsnettverk slik at de neste produksjonene blir enda bedre i stand til å skape gode møter mellom barna, musikeren og musikken.

Deltakelse i programrådsarbeid

Programrådet er skolekonsertordningens hovedmekanisme når det gjelder kvalitetssikring av
skolekonsertproduksjoner. Rådet bruker Ønskekvistmodellen utviklet av Universitet i Aarhus som
vurderingsverktøy. Sammensetningen av rådet er: to fylkesprodusenter, en RK produsent, en
utøverrepresentant og en skolerepresentant.

Programrådets evalueringer fokuserer på det enkelte programs kvaliteter som performativ kunst.
Kunstneriske budskap, formidlingsvilje, ferdigheter i forhold til oppgaven og produksjonens relevans for barn er blant disse kvalitetene.

Programrådsarbeidet er kompetansegivende. Derfor er det ønskelig at alle produsentene som skaper skolekonsertprogram skal ha erfaring fra programrådsarbeid. Det legges opp til en regelmessighet rundt deltakelse i dette arbeidet. 

Det er ønskelig at produsenter blir involvert i programrådsarbeidet i ett år av gangen, med en ny
produsent inn i rådet hver høst og hver vår. Dette av hensyn til en god rullering veid opp mot behov for kontinuitet. Skole- og utøverrepresentanter blir i rådet i en toårsperiode, slik at en av
representantene skiftes ut hvert år. RKs representant skiftes ut i perioder som ivaretar kontinuiteten i rådet og rådets samlede kompetansebilde, men vil i utgangspunktet ikke sitte lengre enn fylkesprodusentene.

Alle rådsmedlemmer får en innføring i programrådets arbeid og metodikk i forkant av deres periode i rådet.

Rulleringsplan for fylkesprodusentenes deltakelse i programrådet er som følger:

H16: Nord-Trøndelag, Finnmark
V17: Østfold, Nord-Trøndelag
H17: Hedmark, Østfold
V18: Buskerud, Hedmark
H18: Rogaland, Buskerud
V19: Møre og Romsdal, Rogaland
H19: Akershus, Møre og Romsdal
V20: Vestfold, Akershus
H20: Sogn og Fjordane, Vestfold
V21: Vest-Agder, Sogn og Fjordane
H21: Nordland, Vest-Agder
V22: Hordaland, Nordland
H22: Sør-Trøndelag, Hordaland
V23: Troms, Sør-Trøndelag
H23: Telemark, Troms
V24: Oppland, Telemark
H25: Aust Agder, Oppland
V26: Finnmark, Aust Agder
 

Ønskekvistmodellen – et sammendrag

Tre begreper:

Villen – Kunnen – Skullen

Villen, Kunnen og Skullen er ikke alltid noe som ligger helt fremme i dagens lys i et performativt kunstverk, og som bare lar seg samle opp og oppfatte av hvem som helst. Å bestemme et kunstnerisk uttrykks villen, kunnen og skullen, krever både viten og analyse.

Villen

- Motivasjon
- Engasjement
- Kommunikasjon
- Ambisjoner
- Originalitet
- Drøm/visjon

Den kunstneriske vilje er en uttrykksvilje og en kommunikasjonsvilje. Den er et engasjement, båret av at kunstnerens behov for å få fremført sitt kunstneriske budskap her og nå. Kunstverket bæres av en indre glød, og tilskueren oppfatter dette som et oppriktig engasjement eller engasjert oppriktighet.

Uttrykksviljen går innenfra og ut. Kunstneren gir form til sin opplevelse av omverdenen og til sine drømmer om hvordan verden kunne være, hvordan livet kunne leves, hvordan menneskelig samvær kan være. I denne formgivning og denne vilje til å uttrykke seg står både ambisjoner, selvbevissthet og ekspressiv kraft på spill. Kunstverket er jo ikke bare en skildring eller en beskrivelse av en omverden, det er et valg blant verdens mangfoldige elementer med en eller annen form for hensikt. Gjennom kunsten bearbeides verden.

Kommunikasjonsviljen er mer dialogisk. Her er det sentralt at det også lyttes, og at kunstnerens evner og talent består i å lytte seg inn mot sitt publikum og la samspillet med publikum på en og samme gang ta utgangspunkt i publikummets og i sitt eget nærvær. Den performative kunsts magi består ofte i at kunstneren, gjennom å lytte og gjennom sin fornemmelse for publikum, blir i stand til å forme sine overtalelses- og forførelsesstrategier på en meget presis måte. Dette kan høres meget teknisk ut, men er egentlig bare et forsøk på å beskrive at det i kunstnerisk kommunikasjon arbeides på alle plan for å få publikum med. Å fange dem inn, å gjøre dem interessert, å bevege dem og å få dem til å gjennomleve et følelsesmessig og intellektuelt forløp.

Det er ikke nok med deklarasjoner og erklæringer om hva man vil når et kunstverks ”villen” skal analyseres og karakteriseres. Den villen som er interessant er den villen som manifesterer seg og er til stede i de faktisk gjennomførte handlinger.

Kunnen

- Evner og ferdigheter
- Håndverk
- Profesjonalisme
- Personlig preg
- Magi

Den kunstneriske kunnen rommer helt spesifikke ferdigheter som er forskjellige fra kunstart til kunstart, fra genre til genre og fra kunstretning til kunstretning. Slike ferdigheter trenes og oppøves delvis gjennom kunstnerutdannelser, delvis gjennom årelang praksis. Kunstnerisk kunnen er nødvendig for å kunne uttrykke og kommunisere, og kravene til kunstnerisk kunnen er ofte svært spesialiserte. For alle kunstarter og kunstretninger gjelder det at man mestrer de kunstneriske uttrykksmidlene som man benytter seg av for å kunne formgi et kunstnerisk råmateriale. Det spesielle for de performative kunstarter er at utøverne ofte oppfyller en instruktørs, en dirigents, en dramatikers, en komponists eller en koreografs intensjoner. Denne type kunstnerisk utførelse er nærmest transparent. Den utøvende skal på samme tid tilføye verket troverdighet og liv og samtidig stille sin kunstneriske kunnen til rådighet for en annens idé.

Kampene innenfor kunsten når det nye møter det tradisjonelle, er ofte blitt utkjempet omkring kunstnerisk kunnen, idet de tradisjonelle har beskyldt de nyskapende for å ikke beherske håndverket. Men naturlig nok endrer de konkrete håndverksmessige krav seg i takt med at de medier vi møter kunsten gjennom, og som kunstneren tar i bruk i sin bearbeiding av det kunstneriske materiale, hele tiden er i forandring. Opplevelsen av hva kunstnerisk kunnen er, er altså ikke en absolutt og konstant størrelse som lar seg spesifisere uavhengig av omgivelsene og samtiden. Men det er til gjengjeld heller ikke en så diffus størrelse som betyr at man kan frembringe stor kunst uten å kunne noe – og at dette noe også konkret kan gjøres til gjenstand for vurderinger.

I kunstnerisk sammenheng oppleves kunnen uten personlig preg eller engasjement som tomgang. Ferdighetene kan bli så oppskrudde eller så fikserte i vedlikeholdet av tradisjonene at de dekker over tomhet. Det blir da snakk om ren form eller likevekt. Kunnen kan således like så lite som villen stå alene.

Skullen

- Behov
- Nødvendighet
- Samspill med tiden
- Dialog med publikum
- Mot/satsning

Men kunnen og villen er heller ikke i kombinasjon nok til å danne kjernen i samtalerommet om kunstnerisk kvalitet. Det står mer på spill, og det i særlig grad for de performative kunstarter, nemlig relasjonen til publikum, til omgivelsene, til samfunnet der kunstverket blir oppført eller framført. Her betegnes dette med ordet skullen. Det betyr at verket for å være godt må ha en nødvendighet som strekker seg ut over den kunstneriske viljen og de kunstneriske evnene. Kunstverkets utspill må være et innspill i en virkelighet som er befolket med større eller mindre grupper av mennesker som er karakterisert ved særegne sosiale og psykiske karakteristikker. Disse utspill må være kjennetegnet ved at det bearbeider publikumets sosiale og/eller psykologiske situasjon på en måte slik at det kan virke øyeåpnende, troverdig og nærværende. Dette skal ikke forstås på en firkantet måte. Det ligger ikke her et ytre krav som bare er myntet på kunsten. Men det ligger på den annen side et forsøk på å sette ord på at kunst for å være kvalitetspreget i en kulturpolitisk sammenheng, ikke kan fungere som et rent innelukket reservat av esoterikk, der relasjonen til publikum er uten interesse. Når vi sier at kunsten må være øyenåpnende for å ha kvalitet, så betyr det at den, uten å havne i idyll eller eskapisme, må forholde seg til dens publikums livssituasjon på godt og vondt og vinkle, skape perspektiv eller omkranse dette livet slik at det tilføres noe som er annerledes.

Å diskutere et kunstverks skullen handler både om å bestemme om det er på nivå med tidens problemer, livsformer og tankeganger, og om det setter disse ting i bevegelse i en retning som virker frigjørende og perspektivendrende. Skullen er den dimensjonen som bringer det estetiske og det etiske sammen. Det er et spørsmål om at kunsten tar oss med dypt inn i oss selv – og tar oss med utenfor oss selv.

Ønskekvist-modellen – et system med tre akser

Når vi konstruerer vårt samtalerom, så velger vi ikke å plassere villen, kunnen og skullen som tre vinkelspisser på en trekant, noe vi i og for seg godt kunne gjort. Men gjorde vi det, ville vi få et lukket rom. Vi oppfatter tvert imot villen, kunnen og skullen som tre vektorer/piler som trekker i hver sin retning, og som utgjør en kjerne som samtalen om kunstnerisk kvalitet kan ta utgangspunkt i, og som man kan vende tilbake til underveis

Kunstnerisk kvalitet er da betinget av et samspill mellom villen, kunnen og skullen.

Modellen er som alle modeller karakteristisk ved at det ikke er et bilde av den samlede virkelighet. Denne modellen skal snarere oppfattes som noe man kunne kalle et samtaleapparat. Det er en modell for strukturering av samtaler og utsagn om kunstnerisk kvalitet.

I en modell av denne typen kan man forestille seg at pilene har forskjellig lengde. Det kan f.eks. brukes til å markere at villen i det konkrete tilfelle er større enn kunnen.

Modellen sier ikke noe om at det perfekte kunstverk skal romme like lange piler, slik at det hele er i balanse. Den er ikke normativ på denne måten. Tvert imot kan den brukes til å bli mer bevisst om at noen i noen utsagn om kunstnerisk kvalitet legger mest vekt på kunnen, at noen i andre sammenhenger kanskje legger mest vekt på villen eller på skullen, og at noen i noen tredje kontekster legger vekt på sammenhengen mellem noen av eller alle pilene.

Modellen vil kunne brukes på enkeltkunstverk og på kulturinstitusjoners samlede liv. Den vil kunne brukes både i forhold til arrangerende og til produserende institusjoner. Den vil kunne brukes som struktureringsprinsipp, når man tar stilling til søknader, og når man i ettertid skal bedømme hva som kom ut av det (evalueringer og vurderinger).

Utenfor selve Ønskekvist-modellen er det viktig å være seg bevisst konteksten for kunstverket eller institusjonen. Konteksten kan være mange forskjellige ting. Det kan være det politiske klimaet, samfunnets kunstsyn, publikums forventninger osv. I denne sammenheng er konteksten primært de ressurser som er stilt til rådighet. Det kan være menneskelige, tekniske eller økonomiske ressurser. Det helt avgjørende er å løsrive seg fra den illusjon at det på kunstområdet er tale om en fri og likestilt konkurranse. Det er det ikke, så lenge noen av produsentene f.eks. har meget store økonomiske ressurser til rådighet, ofte gjennom offentlige subsidier, mens andre ikke har noen. Om den kunstneriske vilje som er tilstede i en søknad, en kontrakt, et prosjekt eller en institusjon skal kunne realiseres, er bl.a. avhengig av de ressurser som er stilt til rådighet. En instruktør kan ha en nokså fremragende idé til en forestilling, og det hele kan være nokså relevant, men det hjelper alt i alt ikke så mye, hvis det ikke finnes ressurser til å hyre skuespillerne som vil kunne omsette intensjonene til scenisk liv. På den annen side skal man da også være oppmerksom på at det alltid vil være en tendens til å bortforklare det som ikke helt lykkes med mangelen på ressurser: “Hadde den offentlige støtten bare vært større, og hadde vi bare hatt et større personale, så ...”

Dernest er konteksten de kulturpolitiske mål, som relaterer seg til det kunstfenomen som blir evaluert. Disse målene bør ikke betraktes som uangripelige i en evaluering. Det vil ofte være nødvendig å trekke dem inn i evalueringen og diskutere og analysere dem kritisk bl.a. for til fulle å forstå hvorfor et gitt kunstfenomen utfolder seg som det gjør, og for å kunne se alternativer.

Poenget med denne modellen er bl.a. at den skal være robust og sensitiv på samme tid. Den skal muliggjøre overordnede kulturpolitiske diskusjoner om prioriteringer og valg, og den skal gi rom for sakkyndiges diskusjon om nyanser i den kunstneriske kvalitet.

Kvalitet i performativ kunst er:

- Båret av engasjement, ikke av likegyldighet
- Basert på utfoldelse av kunstnerisk talent og særlig kunstnerisk evner, ikke overlatt til tilfeldighet
- Rører dagens mennesker og problemstillinger, ikke utilgjengelig eller tilbakeskuende. Har, eller påføres, relevans i formidlingsøyeblikket.

Litteratur:

Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen: Ønskekvist-modellen. Kunstnerisk kvalitet i performativ kunst , Forlaget Klim, Århus 2003.

Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen: Ønskekvisten. En håndbog i evaluering af teater, dans og musik , Forlaget Klim, Århus 2005