Av: Scott Rogers
Ønskekvistmodellen er en dialogmodell for vurdering av performativ kunst. Modellen baserer seg på en beskrivelse av tre begrepsdannede akser: Villen, Kunnen og Skullen (eller som det tolkes på norsk: engasjement, ferdighet og relevans). Disse beskrivelsene danner et rammeverk for en helhetlig vurderingsdialog.
Sammensetning av dialoggruppen
Effektiv bruk av modellen er avhengig av flere forutsetninger. Den gruppen som skal foreta vurderingen må inneha faglig kompetanse og representere forskjellige ståsteder i forhold til den produksjonen som skal vurderes. Å bruke fem musikere til å vurdere en konsert gir ikke like mye som å ha et større mangfold av perspektiver inn i dialogrommet.
Den faglige kompetansen i dialoggruppen er utslagsgivende for vurderingens validitet. At modellen brukes av byråkrater eller amatørutøvere er ikke like effektfullt som når høyt kvalifiserte fagfolk bruker modellen.
Beskrivelse og vurdering
Det er en vanlig misforståelse av modellen at dialogrommets akser skal vurderes. Aksene skal først og fremst beskrives slik at disse elementene er godt definert når helhetsvurderingen kommer i gang. Det er først i dialogrommet at den helhetlige vurderingen finner sted. Det å bruke mye tid på vurdering av enkelte akser fører til at man fragmenterer evalueringsarbeidet, og enkelte styrker eller svakheter kan skygge for andre elementer. Med en helhetlig dialog kommer alle tre akser i samspill med hverandre og det er lettere å se produksjonens særegne kvaliteter i forhold til hverandre, og i balanse med hverandre.
Det er ikke slik at Ønskekvistmodellens tre akser i seg selv sier noe om kvalitet. En av modellens egenskaper er at lange akser (eller akser av like lengde) ikke nødvendigvis er et kvalitetstegn. I forhold til modellens tenking skaper aksene en beskrivelse av produksjonens særtrekk som performativ kunst. Det er der aksene møtes at vi har mulighet til å vurdere produksjonen. Det er da vi har noe å snakke om.
Bruk av vurderingsskjemaet
På vurderingsskjemaet skal hver enkelt deltaker reflektere over og beskrive hvordan modellens forskjellige akser framtrer i den produksjonen som skal evalueres. Dette fordi produksjonens Villen, Kunnen og Skullen må defineres før vi kan ha en meningsfylt diskusjon om produksjonen som helhet. Det er vesentlig at vi ikke vurderer de tre ulike aksene hver for seg for så å forsvare vårt standpunkt. Dette fører til en type ”sjekkliste” evaluering som faktisk kommer i veien for en åpen dialog om produksjonen som helhet.
Når modellens tre akser er blitt beskrevet, er dialogrommet dannet og en drøfting av produksjonen som et helhetlig stykke performativ kunst kan begynne. Ut i fra helheten må programrådet beslutte om programmet har tilstrekkelig kvalitet for å bli anbefalt.
Med denne type vurdering holder vi fokus på helheten. At enkelte mangler skal vokse seg store og tippe vurderingen ut av balansen er mindre sannsynlig ved en konsekvent bruk av modellen. Bruken av Ønskekvist gjør også at dialogen har en likevekt. Innflytelse på resultatet fra sterke personligheter, bastant retorikk og/eller andre elementer som kan skape misforhold i vurderingen blir vesentlig redusert.
Vurderinger utenfor modellen
Modellen ivaretar kun Villen, Kunnen og Skullen. Det performative som skjer på scenen. Andre elementer som ligger utenfor modellen som konsertinformasjon, logistikk, distribusjon og mottakelse, har alle virkninger på publikums persepsjoner av kvalitet. Disse elementene må bearbeides og evalueres separat fra det performative.
Programrådets bruk av modellen
Programrådets kvalitetssikringsarbeid begynner med sammensetningen av rådet. Det er viktig at nasjonalt og regionalt perspektiv er til stede i dialogen. Det er også viktig at produsent-, skole- og utøversynspunkter er representert. Vi har også et behov for å trekke elever inn i vår kvalitetssikring, men dette er ikke hensiktsmessig i forhold til rådets arbeid. For at elevene skal ha en meningsfylt stemme i kvalitetssikring av skolekonsertene må dialogen pleies over lengre tid i form av referansegruppearbeid.
Når videodokumentasjonen er gjort tilgjengelig for rådsmedlemmene er det viktig at hvert medlem bruker den samme metodikk til egne refleksjoner som blir brukt til fellesdialogen. Dette skjer i skriftlig form med de samme skjemaene som brukes til vurderingsdialogen i plenum. Dette er en viktig forprosess til vurderingsdialogen i og med at hvert medlem tar stilling til produksjonen som helhet i forkant av rådsmøtet.
Under selve rådsmøtet blir det tatt runder rundt bordet for å beskrive modellens akser og komme fram til en felles forståelse av produksjonens egenskaper. Dialogen som kommer etterpå skal være mer åpen og i form av en felles samtale. Det er denne dialogen som former rådets felles syn på produksjonen og som danner kjernen i tilbakemeldingen til opphavsprodusenten og utøverne.
Når rådet har vurdert produksjonen som helhet, skal de også gi råd om mulige justeringer for å styrke produksjonen. Her er det viktig å ta utgangspunkt i den produksjonen som er, og tydeliggjøre den intensjonen som er synlige for rådet. Det er viktig å begrense seg til den intensjon i programmet som er godt synlig for rådet, og ikke foreslå justeringer som skaper et nytt program. Et enkelt format for å oppnå dette er først å definere et behov (som tydeligere scenebilde) for så å foreslå hvordan dette kan oppnås (bakteppe, projeksjon, rydde unna kasser og ledninger, lyssetting, osv.). Å foreslå helt nye elementer uten forankring i et behov i det eksisterende programmet ligger utenfor rådets mandat og funksjon.
Konsertinformasjon er ikke en del av det performative, men en viktig inngang til det som skjer på scenen. For å kvalitetssikre informasjonsarbeidet, må vi ha synspunkter fra flere: utøver, skole, produsenter og informasjonsfaglige. Rådet kommenterer konsertinformasjonen, men KI blir også vurdert av Rikskonsertenes informasjonsavdeling for at tilbakemeldingen skal ha en sterk faglig forankring.
Gjennom en reflektert og konsekvent bruk av Ønskekvistmodellen har Rikskonsertene til hensikt å videreutvikle kvalitet i skolekonsertordningens produksjoner og kvalitetsbegrepet hos ordningens produsenter.