Tre begreper:

Villen – Kunnen – Skullen

Villen, Kunnen og Skullen er ikke alltid noe som ligger helt fremme i dagens lys i et performativt kunstverk, og som bare lar seg samle opp og oppfatte av hvem som helst. Å bestemme et kunstnerisk uttrykks villen, kunnen og skullen, krever både viten og analyse.

Villen

- Motivasjon
- Engasjement
- Kommunikasjon
- Ambisjoner
- Originalitet
- Drøm/visjon

Den kunstneriske vilje er en uttrykksvilje og en kommunikasjonsvilje. Den er et engasjement, båret av at kunstnerens behov for å få fremført sitt kunstneriske budskap her og nå. Kunstverket bæres av en indre glød, og tilskueren oppfatter dette som et oppriktig engasjement eller engasjert oppriktighet.

Uttrykksviljen går innenfra og ut. Kunstneren gir form til sin opplevelse av omverdenen og til sine drømmer om hvordan verden kunne være, hvordan livet kunne leves, hvordan menneskelig samvær kan være. I denne formgivning og denne vilje til å uttrykke seg står både ambisjoner, selvbevissthet og ekspressiv kraft på spill. Kunstverket er jo ikke bare en skildring eller en beskrivelse av en omverden, det er et valg blant verdens mangfoldige elementer med en eller annen form for hensikt. Gjennom kunsten bearbeides verden.

Kommunikasjonsviljen er mer dialogisk. Her er det sentralt at det også lyttes, og at kunstnerens evner og talent består i å lytte seg inn mot sitt publikum og la samspillet med publikum på en og samme gang ta utgangspunkt i publikummets og i sitt eget nærvær. Den performative kunsts magi består ofte i at kunstneren, gjennom å lytte og gjennom sin fornemmelse for publikum, blir i stand til å forme sine overtalelses- og forførelsesstrategier på en meget presis måte. Dette kan høres meget teknisk ut, men er egentlig bare et forsøk på å beskrive at det i kunstnerisk kommunikasjon arbeides på alle plan for å få publikum med. Å fange dem inn, å gjøre dem interessert, å bevege dem og å få dem til å gjennomleve et følelsesmessig og intellektuelt forløp.

Det er ikke nok med deklarasjoner og erklæringer om hva man vil når et kunstverks ”villen” skal analyseres og karakteriseres. Den villen som er interessant er den villen som manifesterer seg og er til stede i de faktisk gjennomførte handlinger.

Kunnen

- Evner og ferdigheter
- Håndverk
- Profesjonalisme
- Personlig preg
- Magi

Den kunstneriske kunnen rommer helt spesifikke ferdigheter som er forskjellige fra kunstart til kunstart, fra genre til genre og fra kunstretning til kunstretning. Slike ferdigheter trenes og oppøves delvis gjennom kunstnerutdannelser, delvis gjennom årelang praksis. Kunstnerisk kunnen er nødvendig for å kunne uttrykke og kommunisere, og kravene til kunstnerisk kunnen er ofte svært spesialiserte. For alle kunstarter og kunstretninger gjelder det at man mestrer de kunstneriske uttrykksmidlene som man benytter seg av for å kunne formgi et kunstnerisk råmateriale. Det spesielle for de performative kunstarter er at utøverne ofte oppfyller en instruktørs, en dirigents, en dramatikers, en komponists eller en koreografs intensjoner. Denne type kunstnerisk utførelse er nærmest transparent. Den utøvende skal på samme tid tilføye verket troverdighet og liv og samtidig stille sin kunstneriske kunnen til rådighet for en annens idé.

Kampene innenfor kunsten når det nye møter det tradisjonelle, er ofte blitt utkjempet omkring kunstnerisk kunnen, idet de tradisjonelle har beskyldt de nyskapende for å ikke beherske håndverket. Men naturlig nok endrer de konkrete håndverksmessige krav seg i takt med at de medier vi møter kunsten gjennom, og som kunstneren tar i bruk i sin bearbeiding av det kunstneriske materiale, hele tiden er i forandring. Opplevelsen av hva kunstnerisk kunnen er, er altså ikke en absolutt og konstant størrelse som lar seg spesifisere uavhengig av omgivelsene og samtiden. Men det er til gjengjeld heller ikke en så diffus størrelse som betyr at man kan frembringe stor kunst uten å kunne noe – og at dette noe også konkret kan gjøres til gjenstand for vurderinger.

I kunstnerisk sammenheng oppleves kunnen uten personlig preg eller engasjement som tomgang. Ferdighetene kan bli så oppskrudde eller så fikserte i vedlikeholdet av tradisjonene at de dekker over tomhet. Det blir da snakk om ren form eller likevekt. Kunnen kan således like så lite som villen stå alene.

Skullen

- Behov
- Nødvendighet
- Samspill med tiden
- Dialog med publikum
- Mot/satsning

Men kunnen og villen er heller ikke i kombinasjon nok til å danne kjernen i samtalerommet om kunstnerisk kvalitet. Det står mer på spill, og det i særlig grad for de performative kunstarter, nemlig relasjonen til publikum, til omgivelsene, til samfunnet der kunstverket blir oppført eller framført. Her betegnes dette med ordet skullen. Det betyr at verket for å være godt må ha en nødvendighet som strekker seg ut over den kunstneriske viljen og de kunstneriske evnene. Kunstverkets utspill må være et innspill i en virkelighet som er befolket med større eller mindre grupper av mennesker som er karakterisert ved særegne sosiale og psykiske karakteristikker. Disse utspill må være kjennetegnet ved at det bearbeider publikumets sosiale og/eller psykologiske situasjon på en måte slik at det kan virke øyeåpnende, troverdig og nærværende. Dette skal ikke forstås på en firkantet måte. Det ligger ikke her et ytre krav som bare er myntet på kunsten. Men det ligger på den annen side et forsøk på å sette ord på at kunst for å være kvalitetspreget i en kulturpolitisk sammenheng, ikke kan fungere som et rent innelukket reservat av esoterikk, der relasjonen til publikum er uten interesse. Når vi sier at kunsten må være øyenåpnende for å ha kvalitet, så betyr det at den, uten å havne i idyll eller eskapisme, må forholde seg til dens publikums livssituasjon på godt og vondt og vinkle, skape perspektiv eller omkranse dette livet slik at det tilføres noe som er annerledes.

Å diskutere et kunstverks skullen handler både om å bestemme om det er på nivå med tidens problemer, livsformer og tankeganger, og om det setter disse ting i bevegelse i en retning som virker frigjørende og perspektivendrende. Skullen er den dimensjonen som bringer det estetiske og det etiske sammen. Det er et spørsmål om at kunsten tar oss med dypt inn i oss selv – og tar oss med utenfor oss selv.

Ønskekvist-modellen – et system med tre akser

Når vi konstruerer vårt samtalerom, så velger vi ikke å plassere villen, kunnen og skullen som tre vinkelspisser på en trekant, noe vi i og for seg godt kunne gjort. Men gjorde vi det, ville vi få et lukket rom. Vi oppfatter tvert imot villen, kunnen og skullen som tre vektorer/piler som trekker i hver sin retning, og som utgjør en kjerne som samtalen om kunstnerisk kvalitet kan ta utgangspunkt i, og som man kan vende tilbake til underveis

Kunstnerisk kvalitet er da betinget av et samspill mellom villen, kunnen og skullen.

Modellen er som alle modeller karakteristisk ved at det ikke er et bilde av den samlede virkelighet. Denne modellen skal snarere oppfattes som noe man kunne kalle et samtaleapparat. Det er en modell for strukturering av samtaler og utsagn om kunstnerisk kvalitet.

I en modell av denne typen kan man forestille seg at pilene har forskjellig lengde. Det kan f.eks. brukes til å markere at villen i det konkrete tilfelle er større enn kunnen.

Modellen sier ikke noe om at det perfekte kunstverk skal romme like lange piler, slik at det hele er i balanse. Den er ikke normativ på denne måten. Tvert imot kan den brukes til å bli mer bevisst om at noen i noen utsagn om kunstnerisk kvalitet legger mest vekt på kunnen, at noen i andre sammenhenger kanskje legger mest vekt på villen eller på skullen, og at noen i noen tredje kontekster legger vekt på sammenhengen mellem noen av eller alle pilene.

Modellen vil kunne brukes på enkeltkunstverk og på kulturinstitusjoners samlede liv. Den vil kunne brukes både i forhold til arrangerende og til produserende institusjoner. Den vil kunne brukes som struktureringsprinsipp, når man tar stilling til søknader, og når man i ettertid skal bedømme hva som kom ut av det (evalueringer og vurderinger).

Utenfor selve Ønskekvist-modellen er det viktig å være seg bevisst konteksten for kunstverket eller institusjonen. Konteksten kan være mange forskjellige ting. Det kan være det politiske klimaet, samfunnets kunstsyn, publikums forventninger osv. I denne sammenheng er konteksten primært de ressurser som er stilt til rådighet. Det kan være menneskelige, tekniske eller økonomiske ressurser. Det helt avgjørende er å løsrive seg fra den illusjon at det på kunstområdet er tale om en fri og likestilt konkurranse. Det er det ikke, så lenge noen av produsentene f.eks. har meget store økonomiske ressurser til rådighet, ofte gjennom offentlige subsidier, mens andre ikke har noen. Om den kunstneriske vilje som er tilstede i en søknad, en kontrakt, et prosjekt eller en institusjon skal kunne realiseres, er bl.a. avhengig av de ressurser som er stilt til rådighet. En instruktør kan ha en nokså fremragende idé til en forestilling, og det hele kan være nokså relevant, men det hjelper alt i alt ikke så mye, hvis det ikke finnes ressurser til å hyre skuespillerne som vil kunne omsette intensjonene til scenisk liv. På den annen side skal man da også være oppmerksom på at det alltid vil være en tendens til å bortforklare det som ikke helt lykkes med mangelen på ressurser: “Hadde den offentlige støtten bare vært større, og hadde vi bare hatt et større personale, så ...”

Dernest er konteksten de kulturpolitiske mål, som relaterer seg til det kunstfenomen som blir evaluert. Disse målene bør ikke betraktes som uangripelige i en evaluering. Det vil ofte være nødvendig å trekke dem inn i evalueringen og diskutere og analysere dem kritisk bl.a. for til fulle å forstå hvorfor et gitt kunstfenomen utfolder seg som det gjør, og for å kunne se alternativer.

Poenget med denne modellen er bl.a. at den skal være robust og sensitiv på samme tid. Den skal muliggjøre overordnede kulturpolitiske diskusjoner om prioriteringer og valg, og den skal gi rom for sakkyndiges diskusjon om nyanser i den kunstneriske kvalitet.

Kvalitet i performativ kunst er:

- Båret av engasjement, ikke av likegyldighet
- Basert på utfoldelse av kunstnerisk talent og særlig kunstnerisk evner, ikke overlatt til tilfeldighet
- Rører dagens mennesker og problemstillinger, ikke utilgjengelig eller tilbakeskuende. Har, eller påføres, relevans i formidlingsøyeblikket.

Litteratur:

Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen: Ønskekvist-modellen. Kunstnerisk kvalitet i performativ kunst , Forlaget Klim, Århus 2003.

Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen: Ønskekvisten. En håndbog i evaluering af teater, dans og musik , Forlaget Klim, Århus 2005