Av: Caroline Hambro

Første gang ”Litjtausa” ble vurdert var resultatet ”ikke anbefalt”. Etter at produsent Hallgeir Frydenlund hadde jobbet videre med skolekonsertproduksjonen ble den nominert til ”Gullsekken”. 

Duoen Litjtausa består av den vesle lyse nordlendingen Julie Alapnes Normann og den høye mørke gudbrandsdølen Marie Forr Klåpbakken. De møttes første gang under en musikkkonferanse i Göteborg og har spilt sammen siden. Det er tydelig at de trives i hverandres selskap og de spiller folkemusikk så busta fyker. Produsent Hallgeir Frydenlund begynte å jobbe med Litjtausa etter at de hadde vært ute på skolekonsertturné og fått ”ikke anbefalt” i skolekonsertordningens programråd i mars 2010. Han samarbeidet med produsentkollega Åshild Nygaard om hvordan neste runde av produksjonsarbeidet skulle gjøres. De var enige om at nivået på spillingen til Julie og Marie lå langt over komposisjonen og formidlingen i skolekonserten deres. – Vi kunne få til en ny skolekonsertturne hvis vi jobbet med tilbakemeldingene fra programrådet, sier han. -Sorg, sinne og glede skulle uttrykkes i musikken. Jeg ville høre og se intensjonen når de spilte.

Programrådet oppsto på slutten av 90-tallet og den kanskje viktigste effekten av evalueringsarbeidet deres, er en fortløpende debatt om kvalitet i forhold til musikkformidling for barn og unge. Programrådets tilbakemeldinger til produsentene om skolekonsert-produksjonene gir viktig faglig veiledning. Skolene melder tilbake at de har merket en positiv utvikling på kvaliteten til skolekonsertene.

Kunsten å si bare det aller nødvendigste

En av tilbakemeldingene fra Programrådet var at mellomstikkene, snakkingen, ikke fungerte. - Musikere klarer som regel ikke å styrke presentasjonen og formidlingen gjennom tekst, teksten kan være til hinder for kunstopplevelsen, sier Hallgeir. - Da jeg møtte Julie og Marie for første gang begynte vi å jobbe med et rolig stykke. Jeg spurte om Marie kunne spille pulsen i låta, bare de viktigste tonene, de tonene som virkelig formidler ro. La oss si at det var 3 av 53 toner. Jeg ba henne også sette seg ned mens hun spilte og å ta seg tid til å puste, forteller Hallgeir. - Jeg beveget meg i rommet for å finne ut hvor langt den roen vi skulle formidle rakk i meter, prøvde med litt vibrato og fant ut at da rakk roen litt lenger. Sånn jobbet vi med en og en låt i 2-3 timer.
I løpet av dagen bestemte Julie og Marie seg for at de ville være med på å lage en akustisk konsert som skulle kommunisere uten ord. Hallgeir hadde lyst til å samarbeide med noen som kunne finne en visuell form på det musikalske. Det ble koreograf Tharan Revfem.
 

Visuell utforming av musikken

- På vår scene skulle vi ha 2 musikere, 2 feler, 2 stoler,sier Hallgeir.

- Hvordan kunne vi få maksimalt utbytte av disse elementene? Formidlingsverdenen i Litjtausa måtte være Litjtausas egen og unike. Det måtte være overraskelser og vendinger underveis. Progresjon, stille oaser, kontraster og musikalsk sårbarhet er veldig viktig. Publikum har på et eller annet tidspunkt behov for å sortere inntrykkene. Og når du nærmer deg de siste åtte minuttene – hvor kommer dette til å ende? Skal det være en moral? 

Tharan og Hallgeir var på jakt etter bevegelsesmønstre. Julie og Marie har ulik høyde, ulik aura, ulik karakter og beveger seg ulikt: den ene horisontalt, den andre vertikalt. Hvordan kunne dette bli utnyttet i den kunstneriske formidlingen? Og hva slags forhold skulle de ha til hverandre på scenen? Skulle de være venner? Eller uvenner? Hvordan kunne de bruke blikk som virkemiddel? Sittestillinger? Alle bevegelser skulle underbygge intensjonen i musikken. -Ideelt sett burde vi ha hatt 4 dager til å jobbe med bevegelser, og for å ha tid til å rydde og renske opp, tenke helhetlig på fortellerlogikk og nødvendighet. Så mye tid hadde ikke vi. Så mens Tharan tenkte bevegelse og hvordan utøverne skulle få en naturlighet over det å bevege seg opp og ned på stoler, tenkte jeg på rydding og helhet. Tharan testet ut ting, og jeg stoppet hvis det ikke funka. Og vice versa, forteller Hallgeir. Spillerommet til utøverne ble definert til å være 5x7 meter, midt mellom publikum som ble plassert på gymbenker med ansiktet vendt mot musikerne.

- Nærheten til publikum ville gi Julie og Marie bedre muligheter til å beherske den musikalske formidlingen,forklarer Hallgeir. - Når musikerne står midt i rommet får de umiddelbar respons på det de gjør og har bedre oversikt enn når de står langs en vegg med publikum på 15 meters avstand.

Så, hvordan ble resultatet da?

I midten av gymsalen står det to stoler, rygg mot rygg. Publikum har satt seg på gymbenkene og mattene som avgrenser scenerommet. Julie slår an tonen bak ryggen på den ene publikumsrekken og danser seg innimellom tilhørerne på vei mot midten. Marie dukker plutselig opp bak den andre publikumsrekken og danser på samme måte inn i senter. De beveger seg rundt hverandre, mot hverandre, fra hverandre og rundt igjen mens de tramper takten. Uten et ord utvikler forholdet deres seg sakte fra slått til slått. Fra det første nysgjerrige møtet til en hissig fektekamp med buene som etter hvert fører til at stolene skiller lag og slepes til motsatte ender av scenen. Mens Marie spiller de såreste toner helt solo hører Julie stille på før hun prøvende faller inn i samme melodi og forsiktig setter seg ned på samme stol som Marie. Og når enden er god? 
 

Den beste skolekonsertproduksjonen i 2011?

I september 2011 ble Litjtausa vurdert på nytt av skolekonsertordningens programråd. Programrådet valgte å nominere produksjonen til Gullsekken, prisen som kårer de beste produksjonene i Den kulturelle skolesekken. Blant de nominerte i sjangeren musikk er også Dark Side of The Wall,Folkemusikkverksted og konsert, Joik, ur og dame på lur,Klodens kontraster, Mustafas kiosk og Prinsessen som gikk til jordas hjerte.10. mars offentliggjøres de fire finalistene i de to klassene Beste skole og Beste produksjon. Én skole og én produksjon vinner hver sin pris. Produksjonene fordeler seg ganske jevn på de forskjellige kunst- og kulturuttrykkene. Prisen deles ut i Lillestrøm kultursenter 17.april 2012.
 

Hva er det ved Litjtausa som gjør at den utmerker seg som en av de beste konsertproduksjonene som ble utviklet i 2011? - I Litjtausa forteller musikerne en historie i en kombinasjon av både kroppsspråk og musikalske kontraster, sier Stein Erik Tafjord, musikerrepresentant i skolekonsertordningens programråd om nominasjonen. - Den spennende konsertformen med gjennomarbeidde strukturforløp, spenninger og avspenninger bidrar til at barnas oppmerksomhet aldri slipper taket.

I fellesvurderingen til programrådet står det:

”Siden forrige innsendelse er historien om Litjtausa tatt helt ut, til fordel for en gjennomarbeidet koreografi. Resultatet er en original og gripende folkemusikk-forestilling der musikk og bevegelser utgjør en organisk helhet. (…) Det at de har publikum i sin hule hånd i 28 minutter – uten å si ett ord – sier vel det meste om en formidling som er utenom det vanlige. Bevegelsene og plassering i forhold til elever og hverandre er gjennomtenkte og forankret i det musikalske. Flotte musikalske grep med å bruke dynamikk, rytmikk og pauser til å holde på oppmerksomheten. Samlet vurderingsresultat: Anbefalt.”

Hva mener Hallgeir selv?

- Jeg syns ikke vi er så ekstremt kreative når vi lager skolekonsertproduksjoner, det er ofte de samme grepene som går igjen. Jeg hadde et vendepunkt som produsent i 1997. Jeg syns jeg hadde bomma litt på noen konserter. Derfor bestemte jeg meg for at ikke skulle ty til enkle løsninger og for at jeg måtte sette kunnskapen i system. Hallgeir mener at hemmeligheten med Litjtausa rett og slett er at den er forståelig. Planen er klar, helhetlig og gjennomtenkt.  –Men, legger han til fort og bestemt, - hadde jeg trodd at jeg hadde laget den perfekte skolekonsert, hadde jeg slutta som produsent.