La meg begynne med å fortelle om en konsertopplevelse, en familiekonsert med et av våre symfoniorkestere. I en ellers spennende rekke med familiekonserter var dette en av konsertene der orkesteret spilte godt nok, men repertoaret og konsertformen traff ikke barnepublikummet hjemme. Særlig under Rossinis "Variasjoner for klarinett og orkester" gled barnas oppmerksomhet bort fra musikken til fordel for de mange fine kjolene og blanke skoene og dessuten naboens spennende godtepose. Orkesteret spilte mest for seg selv. Likevel ble konserten berømmet i kritikken dagen etter. Begrunnelsen var at konserten var av høy kvalitet og tok barna på alvor. «Barn er kjent for å være et krevende publikum. Derfor finnes det mange krampaktige forsøk på å tekkes dem. Det ender aldri godt.», het det innledningsvis. Anmelderen berømmer at "musikken slipper til på sine premisser og blir den bærende kraft". Om den delen av konserten der barna åpenbart falt av lasset heter det at "Det å sette opp Rossinis variasjoner for klarinett og orkester på programmet, er ikke bare å ta musikken, men også barna på alvor". Det er da det er grunn til å spørre: kan en konsert være god, "ta barn på alvor" og formidle høy kvalitet uavhengig av om det fanger barns interesse?

Om musikkprodusenter kan være uenige om mye når det gjelder konserter til barn, er de alle enige om at barn skal ha det beste. Konsertene skal ha høy kvalitet og ta barn på alvor. Det gjenspeiler seg i et unisont ønske i de ulike kunstformidlingsaktørenes målsettingsformuleringer. Men nettopp her hvor enigheten tilsynelatende er størst, ligger også en kime til uenighet. Straks spørsmålet om hva som bør kjennetegne en konsert der barn er målgruppen blir mer konkret enn at den skal være av høy kvalitet, blir forskjellige oppfatninger brakt til torgs. Det er nemlig så ulikt hva aktørene i denne debatten legger i begrepet kvalitet.

Hvordan en forholder seg til et slikt spørsmål er blitt satt i sammenheng med om en ønsker å fremme en målgruppespesifikk eller estisk musikkformidling. Den første formen bygger på et verdisubjektivistisk musikksyn som vektlegger at lytteren avgjør musikkens verdi. Den estetiske musikkformidlingen på den andre siden vektlegger selve musikkens betydning, og det verdiobjetivistiske syn som ligger til grunn ser konserten som et verktøy til dannelse. Disse verkenes beskaffenhet er konsertens "bærende kraft", og i seg selv det lengste vi kan nå en garanti for kvalitet. Målgruppespesifikk musikkformidling settes gjerne i sammenheng med eldrekonserter, institusjonskonserter, barnehage- og skolekonserter. Disse konsertenes produsenter oppleves å ta hensyn til lytterens kodefortrolighet, smak, stilpreferanser og forutsetninger. Estetisk musikkformidling har den offentlige konsert som arena, og oppleves som ikke å være tilrettelagt for noen spesiell gruppe. Ren estetikk er konsertens rettesnor.

Det er grunn til å spørre om ikke et slikt skille er illusorisk og skaper unødige vanskeligheter i arbeidet med å utvikle tjenlige konsertformer. Poenget er snarere: Alle konsertformer er målspesifikke. Den "klassiske" konserten er verken mer eller mindre tilrettelagt enn en barnehage- eller skolekonsert. Når den klassiske konsertformen slik vi kjenner den begynte å finne sin form på slutten av 1700-tallet, ble den skapt for å ivareta et styrket borgerskap følelse av identitet, deres musikalske smak og deres dannelsesideal. Både i sin formelle form og i sitt repertoar hadde den som mål å legge til rette for musikkformidling til dette publikummet. Det var bra mål! En konsertprodusent må nemlig alltid ta sitt publikum på alvor på denne måten. Spørsmålet er om det kan kalles å ta et barnepublikum på alvor når en presenter dem en konsertform og et repertoar som er utviklet for å møte et voksent, musikkyndig publikum i et annet århundre. Og kanskje til og med ha mage til å antyde at det er noe feil på barna når konserten ikke fungerer. Musikklivet vil få problemer med å nå sine mål om å nå nye publikumsgrupper dersom de ikke opplever all sin musikkformidling som målgruppespesifikk, og innser at i likhet med den borgerlige konserten må all musikkformidling tilpasses målgruppen på målgruppens egne premisser. Produsenter, komponister, dirigenter og musikere har dermed en felles utfordring; å utvikle kunnskap og erfaring om hva som ligger i begrepet "egne premisser".

Hva innebærer det så å produsere konserter «på barns premisser»? Hvilke premisser er det egentlig snakk om at vi skal legge til grunn i våre bestrebelser for at barns første konserter skal bli portaler inn i musikkens verden? Helt fra Leonard Bernsteins pionerprosjekt med New York Philharmonic «Young People´s Concerts» og frem til i dag er det høstet mye erfaring med barn på konsert, og det synes å utkrystallisere seg to premisser: barnekultur og barns lyttepreferanser. Det vil føre for langt å gå inn i dette store feltet her, men la meg knytte an til en del av barnekulturen som har særlig relevans i denne sammenhengen, nemlig barns helhetssansing. Jon-Roar Bjørkvokd har i sitt arbeid understreket at barns opplevelser er en «funksjonell og uttrykksmessig helhet». «Hele barnets begrepsdannelse skjer i synkrone, musiske totaliteter. Noen ganger vil en hovedbetoning ligge på visuelle inntrykk, andre ganger som lydinntrykk, men helheten vil alltid være med som koordinerende meningsreferanse». (Bjørkvold: 1989)

Økt kunnskap og fokus på kulturformidling til barn har også nedfelt seg i kulturmeldingen "Kultur i tiden". Ikke minst understreker meldingen barns helhetssansning. Det heter blant annet "Det er ønskelig at kulturtilbudene til barn preges av helhet og sammenheng. Voksne finner glede og berikelse i smale og sektoriserte tilbud. Barn derimot finner seg sjelden til rette når bare en begrenset del av følelseslivet blir utfordret. De foretrekker formidlingsformer som spiller på eller appellerer til videre spekter av følelser og tanker. Spesialiseringen hører voksenverdenen til". (Kultur i tiden s. 91)

Helhetssansing forteller noe om hvorledes barn sanser verden, hvorledes de mottar sine inntrykk. For kunst og kulturformidlere med barn som målgruppe blir det derfor avgjørende å utvikle et uttrykk som representerer en ekvivalent til barns helhetssansing. Et kunstnerisk uttrykk som ikke er (kunst)fagspesialisert, men som bygger på en økologisk kunstformidlingssyn som åpner for alle kunstfagene i sitt møte med barns helhetssansing. En slik uttrykksform vil kunne kalles et polyestetisk utrykk. Dette er i og for seg ikke noe nytt, heller ikke i musikkformidling til barn. Rikskonsertenes barneproduksjoner har ikke sjeldent inneholdt elementer fra de andre kunstfagene slik som dans, drama, billedkunst, kanskje også i en ramme av storytelling, ganske enkelt fordi musikerne erfarer at slikt polyestetikk fungerer bedre enn den fagspesialiserte konserten i møtet med barn. Her ligger det selvfølgelig noen utfordringer klart i dagen for fagspesialiserte musikere. Nå er imidlertid poenget å gi det kunstneriske svaret på barns helhetssansing et navn, polyestetikk, i et forsøk på å bringe større bevissthet, refleksjon og kvalitet til en konsertform som allerede er i ferd med å etablere seg.

En kunstformidling til barn som tar utgangspunkt i barnekulturen vil altså være knyttet til et polyestetisk utrykk, og til andre deler av barnekulturens lek slik som dialog og deltagelse, prosessorientering og kreativitet. Det siste elegant tatt vare på av London Sinfoniettas barne- og ungdomssatning. En ting må vi likevel ikke glemme: Musikerne er ikke barn som kommer for å leke, de er voksne som kommer for å holde konsert. Dette er imidlertid et premiss som et barnepublikum aksepterer. Ja, mer enn det, det er nettopp dette premisset som gir spenning i møte mellom voksen og barn, lek og kunst. Denne spenningen kjenner alle, både voksne og barn, som har vært involvert i konserter i barnehager og skoler. Det er et spenningsfelt som gjør disse konsertene til unike møteplasser for kulturformidling. Lek, kunst, voksne, barn. Det skaper forventning, det ligger til rette for høydepunktsopplevelse! Skal denne spenningen omformes til en høydepunktsopplevelse krever det imidlertid musikkprodusenter som kjenner og respekterer sitt publikum, og som skaper en konsertform som bekrefter dette, for eksempel ved et posyesteisk utrykk. Det innebærer imidlertid ikke at konserten antar form av ren lek. Konserten skal knytte an til elementer fra barnekulturen for å fungere, ikke være barnekulturen selv.